Bolivia 1 - ulike variasjoner av goldt landskap

Hepp!


Bolivia var et...interessant land. En konsis oppsummering:

- billig
- goldt
- fattig
- artig

Veien til Uyuni og saltørkenen
Fra Salta i Argentina tok vi en ny nattbuss til den argentinske grensebyen mot Bolivia, La Quiaca. Nattbuss er jo så kjekt - da slipper en jo overnattingspenger! ..og man slipper å sove noe særlig :p Vi ankom tidlig på morran den 11. mars og måtte gå til fots over grensa til Bolivia. På veien så vi mange som gikk fra Bolivia til Argentina med store provisoriske ryggsekker. Seinere fikk vi høre at det nærmest var en slags mafiavirksomhet som dreiv eksport/import over grensa daglig, litt på kanten av loven, men ikke helt forbudt såvidt jeg skjønte.. Det virka forresten som om den bolivianske grensebyen Villazon var mer velstående enn La Quiaca. Kanskje fordi Bolivia som helhet er fattigere enn Argentina, slik at grensebyen snylta litt på argentinsk velstand...

Et eller annet sted her, møtte vi forresten Peter (Jürgen) Costello, en trivelig brite som holdt følge med oss helt til La Paz.

Videre fikk vi en buss fra Villazon til en bitteliten landby som het Tupiza, der det visstnok gikk en buss videre til Uyuni. Den viste seg imidlertid å være full da vi kom fram. Neste buss gikk dagen etter. Men! Anders skrudde på sjarmen sin og godsnakka med bookingdama, og vips var vi inne på en allerede smekkfull buss. Turen skulle ta 6 timer. Den tok nærmere 8, og veien var så dårlig vedlikeholdt at jeg uten å overdrive kan si at det er den verste bussturen jeg noensinne har vært med på. Forresten så har de en litt annen policy på sikkerhet og forebygging av ulykker der det er dårlig sikt i Bolivia. De legger seg på tuta og håper at eventuelle andre bilister rundt svingen hører...

Da vi kom fram i Uyuni, blei vi overfalt av ei dame som skulle gi oss hotell. Vi var fast bestemt på å velge Hostelling International sitt sted, men det var dyrt, kaldt og ukoselig, så vi fant igjen det ålreite hotellet til dama. Der bodde også John og Eirian fra Wales - to glade og morsomme sjeler. Hun ville også selge oss saltørkentur, og vi blei overtalt til å ta tre dager i stedet for én, slik vi hadde tenkt. Hun kunne også fortelle at veiene på den turen var myyye bedre enn veien fra Tupiza til Uyuni. Det var asfalt. Og vi trudde på henne. Idiotiske turister. Det var ikke asfalt.



Ekskursjon i saltørken og annen øde natur
Dag 1
Neste dag, torsdag 12.mars, dro vi avgårde i en jeep som så helt grei ut, med saltet i siktet. Sjåføren vår het Lucio og reisefølget besto av oss tre vanlige og John, Eirian og Peter. Ved kanten av ørkenen lå et lite gruvedriftssamfunn som den siste tida garantert også livnæra seg på turisme, og vi kunne se hvordan de høsta inn salt fra de hvite slettene. Litt bilder og noen minutter kjøring seinere, kom vi til "Salthotellet". Et ganske artig bygg, som var utelukkende konstruert av salt! Bortsett fra enkelte små møbler, og badene. De hadde til og med en liten samling saltlamaer i stor skala :D Vi skulle ikke bo her, men vi kjøpte med oss ei flaske vin (=dyrt) for å ha noe å lage morsomme bilder med!

Etter hotellrasten dro vi videre til ei stor øy midt i det øde hvite, som naturlig nok var dekket av kaktuser. I fleng. De eldste var visst bortimot 1000 år gamle! Siste stopp før kveldens overnattingssted, var et sted der saltet var ekstra hvitt - perfekt for bilder som manipulerer med dybden.

Vi kom fram til en liten landsby og tok inn på et lite koselig sted. Etter litt spretta vi ei vinflaske og dro de engelsktalende med på bønnespillet, etter mye overtalelse. "Et spill med kort med bønner på kan vel knapt nok være noe å satse på". Det var ikke vi norske som skreik høyest om ei runde til etterpå...


Dag 2
..gikk ut på en god del kjøring. Vi fikk se det mystiske "Arbol de piedra", treet av stein, og en del andre fiffige steinformasjoner. Moro var det nå læll. Fikk til og med klatra litt, så smått. Og vi fikk handla bønner på kvelden igjen..

Dag 3
Vi sto opp kl 04.30, trur jeg. Dro klokka halv seks, og første stopp var en geysir! Iris syntes den var veldig fin og ville gjerne ha ett bilde med seg selv av den. *kommer etterhvert*. Den viste seg dessverre å være tuklet med - jeg så at dampen kom ut av et plastikkrør. Men det var fortsatt en geysir. Og så fikk vi se litt boblende gjørme, og kjent på 40-grader varm bakke.

Nest siste stopp på turen var en av mange laguner (som jeg personlig ikke syntes var så veldig spennende) som hadde mange flamingoer (litt spennende, da), og bading i en varm kilde! Diigg! Lufta var sikkert 6 grader, vannet var 38.

Så bar det hjem igjen, på den omtalte asfalterte veien. Som var av grus. Sånn driver de hele tida i Bolivia. Kan de lure deg, så gjør de det. I alle fall mange av turoperatørene. Men vi kom oss hjem og fikk sett litt på de døde lokomotivene på togkirkegården utafor Uyuni.

Frisk luft, kolonibyer og fjerne kontakter

Hei! Nok en gang en stund siden sist. Ting tar sin tid...

Buenos Aires
Etter den fantastiske opplevelsen Iguazu-fossen, dro vi til byen som angivelig skal ha så frisk luft. Buenos Aires var en flott by, men den hadde ikke frisk luft. Den hadde derimot en gate som på søndager er full av selgere og sikkert nærmere 500 m lang! Artig, artig! Jeg kjøpte meg “mate” for å drikke “yerba” – argentinernes nasjonaldrikk, må være. Ellers er visst heller ikke en av Sør-Amerikas største byer så veldig stor – jeg møtte de to jentene vi møtte i Iguazu tilfeldig på gata..

Ellers i Buenos Aires spiste vi selvfølgelig store saftige biffer! Og så på tangoshow – fett! Argentinere er lidenskapelige… Vi bodde hos de snille og hyggelige Bente og Olav, som hadde en kjempeflott leilighet i Palermo, med grillo og badebasseng på taket! :D

Foruten restaurantbesøk og badebassengbading, tok vi en dagstur over til Uruguay, til Colonia del Sacramento. Det var en gammel og vel egentlig ganske fin by, men siden det regnet hele dagen, var ikke Uruguay-opplevelsen den heeelt store. Men vi lekte labyrint og boyband…!


Cordoba!
Grunnen til at vi stoppet innom Cordoba, var at jeg møtte en argentiner da jeg var på besøk i Finland, og han var opprinnelig fra Cordoba. Derfor syntes han virkelig at vi burde dra innom der, og vi fulgte råd. Dessuten bor søstera hans der fortsatt og hun skulle hjelpe oss med det vi måtte behøve. Kommunikasjonsvansker, deriblant sprøklig forvirring, telefonskurr og Facebook-meldinger, gjorde at det hele blei litt vanskelig, men vi traff Abi en gang mens vi var i byen. Og hun var veldig hyggelig og søt!

Mer enn en gang blei det ikke, på grunn av misforståelser osv, men vi er veldig glade for at vi valgte å dra innom byen (i alle fall jeg!). Vi fikk oppleve en heldagsekskursjon utenfor byen, med hopp fra 10 meters høyde og klatring på et fint sted! Det hele med to tyske jenter, to søte snille løshunder som fulgte oss hele veien, og en kul guide. Han var opprinnelig fra Spania, med italienske foreldre, tilflytter til Mendoza og deretter til Cordoba, såvidt jeg husker. Og han lørte oss “Chancho” – som det norske “gris”, bare litt artigere!


I dag har vi vært i Salta og drevet blogging og annen internettaktivitet, siden været var så dårlig. Byen så fin ut i sentrum i alle fall.


Observasjoner:
-veianvisninger fra fremmede i Argentina kan vøre helt riktige, ganske riktige eller heeelt feil!
-argentinske jenter ser generelt ganske bra ut og bedre enn de brasilianske
-argentinsk biff er veldig god, men det er også den man får servert i Tallinn…
-Argentinere er flinkere og høfligere i trafikken enn brasilianere!

PS: Bilder til alle innlegg kommer en gang snart, bare jeg får ut fingeren med utvelging og administrering. Ellers finnes bilder på Facebook og noen i det lille galleriet til høyre.

Karneval og fossefall

Nesten to uker siden siste innlegg, og en del begivenheter siden det:

Rio igjen
Vi dro tilbake til Rio fra Ihla Grande etter 4-5 dager og kom til en ganske annen innlosjering enn forrige gang! Vi fikk bo i toppleiligheten i et hotell/leilighetskompleks, der en kamerat av Anders holdt til.

Så fikk vi opplevd karnevalet i Rio og sett på mange timers sambaparade. Folk hadde betalt 200 USD og mer til for å se showet, mens vi dukket opp en times tid etter oppstart og fikk inngangen for ca.130 norske spenn. Lett! Showet i seg sjøl var spektakulært, men etter noen timer følte vi vi hadde sett nok og prøvde å komme oss ned fra tribunene. Men cariocaene (Rio-mennesker) eier ikke sans for trafikk, og det var kork i tribunetrappa. Tok en halvtime å komme seg ti meter ned. Idiotiske mennesker. Skulle hatt en trafikkonstabel der...!

Ellers fikk Øyvind og jeg endelig til å "klatre" opp Sukkertoppen! Det innebar om lag 6 meter klatring med tau og ellers gange i bratt terreng. Men det var digg, og vi fikk helt akseptabel lønn for strevet da vi akkurat rakk solnedgangen fra toppen. Utrulig fint!

Siden gikk turen videre med bil til São Paulo, med en paulista vi møtte på grillfest kvelden før og videre med buss derfra med en gang. Med mye styr og transit her og der, kom vi fram til Iguazufossen ca. 30 timer etter avreise fra Rio. Digg!


Iguazu
På de mer avsidesliggende stedene, er det visst mye billigere å lage høy standard på innkvartering. Hostellet vi kom til i Iguazu, lå ganske langt utenfor allfarvei (men likevel ganske nært nasjonalparken og fossen) og minnet mye om en resort - i alle fall sammenliknet med Piratas de Ipanema. Nå skal det riktignok ikke mye til for å overgå det stedet i standard, men det var i alle fall fint!

Vi dro for å se fossen fra Brasils side dagen etter. Det ville være å gjøre stedet urett å si at det ikke var et syn, men jeg fikk ikke den store følelsen av ærefrykt for naturen. Utsiktspunktet var nemlig et stykke unna fossen. Så vi dro tilbake etter ganske kort tid og ville prøve lykken, eller utfordre skjebnen, og dra til Ciudad del Este, i Paraguay (Til opplysning ligger Iguazufossen på grensa mellom Brasil, Argentina og Paraguay).

Da vi var i Rio møtte vi en argentiner som anbefalte å dra dit hvis vi ville ha billig elektronikk. Men han sa også at vi måtte dra derfra før kl 18. I "The City of Crime and Zombies", som han kalte den, må man visst passe på. Sitat: "They don´t rob you, they don´t steal from you, they disappear you!". Andre folk sa at det var blitt mye bedre der i det siste. Og selv om denne svartmalinga fikk nyrene til å klamre seg fast til levra og milten til å gjemme seg, tok vi sjansen på å dra. Og vi kom tilbake i god behold, riktignok før kl 17. Da var vi en bærbar dvdspiller og jeg ett digitalkamera rikere (siden det forrige blei revet bort fra meg.. :p). Og vi kan huke av enda ett land på reiselista!

Dagen etter dro vi til den argentinske siden av fossen, og den tidligere fraværende ærefrykten meldte seg, i stort monn! Vi kjørte båt oppover elva under fossen, i stryk som jeg aldri hadde trudd en båt kunne ta seg gjennom. Men to ganger 100 hestekrefter i påhengsmotor gjør det umulige litt lettere. Det å se fossen fra nedsida var noe helt annet, og da båten kjørte oss inn under to fossefall var opplevelsen komplett! Og vi var seff søkkvåte. Siden gikk vi opp på oversida, på flott anlagte gangbruer, og fikk se rett ned i Djevelens gap. Et mildt sagt passende navn!

Ellers i nasjonalparken var det dyr som likna vaskebjørner, og de prøvde iherdig å tilkjempe seg turistenes mat. Sorgen var stor for en liten gutt da en bjørn stjal isen hans. Gleden var tilsynelatende tilsvarende stor for moren hans og vi andre som så på. Motivet var så fint selv om det var litt synd på den stakkars gutten.

For øvrig vil innslaget av nordmenn som krysser vår vei ingen ende ta - vi møtte to koselige jenter på hostellet i Iguazu, og de hadde selvfølgelig flere felles kjente med oss, hjemme i Norge.

Vi dro fra Iguazu på kvelden etter båtsightseeinga, en 18 timers busstur til Buenos Aires. Vi fikk dessverre ikke til å booke plass på den sagnomsuste biffbussen, men kjørte en helt flott annen med middag- og frokostservering! Med gode seter, søvn og mat å geskjeftige seg med går en sånn tur overraskende fort. Det blir nok verre i Bolivia..