Peru - Inka Trail, Machu Picchu

Noen lokale peruvianere fant 26. mars for et godt tidspunkt å streike på, og hadde laget veisperring på Perus antakelig mest trafikkerte turistvei, mellom grensa til Bolivia og Cuzco. De hadde sikkert en god sak, og jeg var mest forbanna på myndigheten og ulikhetene i samfunnet der mer enn på de hissige arbeiderne, for resultatet av denne streiken, blei at Anders og jeg blei nødt til å kjøre buss i 13 timer i stedet for 7. Festlig. I tillegg var veien humpete og fæl. Men vi kom nå til slutt fram til Cuzco og møtte Anja og Eivind!! :D

Iris er klar for tur!

Neste dag, fredag 27. mars, satte vi i vei i inkaenes fotspor. Gruppa var på 14 pax, deriblant 6 (hyggelige) amerikanere, et argentinsk-spansk par, et sørafrikansk par og Anja, Eivind, Anders og jeg. Og guiden vår, Luis Enrique (Kike), en lokal på rundt 50, med enorm entusiasme, men dessverre ikke helt matchende engelskkunnskaper. Han fikk fram det aller meste av budskapene sine, vi fikk trent vår språklige resonneringsevne, og han nikka og smilte når han ikke forsto hva vi sa til han.. Til vandringsfølget hørte også bærerne våre, litt over 10 stykk, som bar all maten, telta, bord og krakker. All ære til dem også!

De fire dagene av turen forløp seg omtrent slik:

Dag 1

Vi begynte turen i fint vær og med godt mot! Men etter ikke altfor lenge kom regnet snikende, og Kike poengterte at det var regnsesong nå, så det var ingen overraskelse. Litt surt var det også da Anja og Eivind fortalte at to andre venner av oss, Astrid og Kristin, hadde hatt fint vær nesten hele turen, noen dager før oss..

Men vi fortsatte med god innstilling og fikk se en og annen spennende inkaruin allerede etter en halvtimes vandring. Og vi kom fram til vår "kamsai!" (det høres mest ut som et japansk kamprop, men det var altså "camp site") lenge før Kike hadde trodd. Vi måtte være i veldig god fysisk form mente han. Nuvel. Kanskje sammenliknet med feite og utrente amerikanske sofagriser... På kvelden fikk vi en utsøkt middag, som "porterne" diska sammen. Kokken var flink!


Dag 2

Skulle være den verste dagen i følge guiden vår, og han hadde rett. Vi begynte på rundt 2600 m.o.h., og skulle gjennom et pass på 4200 meter. 1600 høydemeter er i seg selv ganske krevende, men likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig befaren norsk fjellvandrer er vant med. Men så begynte vi til gjengjeld høyere enn Norges høyeste fjell. Og etter hvert er det ikke vanskelig å merke høydens effekt på kondis og lungekapasitet. Det var en øvelse i aktiv pusteteknikk og viljestyrke. Krampa kom de siste 100 meterne.. Men så var det en god følelse bokstavelig talt å komme opp på nye høyder.. hehe. Anders løp ned igjen på andre sida, for det var "mye enklere" ;) Jeg holdt meg til gange og småjogging, og klarte meg ned trass i lår som trua med å gi etter nå og da. Resten av dagen var daffing, spising og soving. Anders nyter selskapet til noen av følgesvennene i teltet:



Dag 3

Denne dagen skulle være ganske rolig. Guiden Kike kalte terrenget "peruvian flat". Kanskje omtrent samme type flatt som du får hvis du prøver å unngå høydeforskjell i Jotunheimen. Det er jo ganske enkelt... Men det var en fin gåtur i tåkeheimen! Med litt hyppige dobesøk for min del.

Eivind viser fram den flotte utsikten

Mot slutten av dagen, ca 3000 (dype!) trappetrinn seinere, gikk vi innom et jordbruksområde midt i lia, en av mange i sitt slag, før vi slo leir igjen, denne gangen i nærheten av varm dusj, faktisk. Men vi avsto fra luksusen for ikke å miste turfølelsen ;) Denne ettermiddagen så vi faktisk innslag av blå himmel og lot et lite håp om pent vær neste morgen få grobunn. Det viste seg å slå feil.

Det siste felles måltidet var et spisegilde med mye ganske forseggjort servering, og Anja grep sjansen til å utrope seg selv til agurkprinsesse :)

Dag 4

Den store dagen! Hittil på turen hadde det altså stort sett vært regn eller tåke. Og sånn begynte også denne dagen. Vi begynte tidlig tidlig, kl 4.30, for å nå soloppgangen over Machu Picchu fjellet. Den bevitnet vi i altomfattende tåke. Og da vi kom til "Solporten", kunne vi ha sett hvordan sola steg opp og kastet sitt lys over inkabyen, hvis den hadde vært synlig. Det var litt kjipt, men vi hadde allerede vent oss til fenomenet mer eller mindre permanent tåke. Litt motløse tok vi oss nedover mot inkakulturens største, men skjulte, stolthet.

Men plutselig snudde lykken, og alt regn, all tåke og alle våte klær blei glemt da vi fikk se Machu Picchu i all sin prakt titte ut mellom skyene og sola sakte brant vekk skyene! Med denne avslutninga var turen virkelig komplett! Herlig!

Peru - Lago Titicaca

Vi dro fra Bolivia mandag 23. mars, og skilte lag med Øyvind, i retning Titicacasjøen, peruviansk side.

Titicacasjøen hadde et samfunn av flytende øyer laget av siv, Los Uros. Og her hadde familien til Øyvind kontakter..! De hadde tilbrakt noen dager ute på en av disse flytende øyene, Isla Q'hantati, og ville gjerne gi dem en gave, med Anders og meg som sendebud. Vi oppsøkte øya og overbrakte gava fra Øyvinds bestemor, til stor begeistring fra de lokale. Dessverre var ikke de egentlige mottakerne, de bekjente, hjemme akkurat da, men familiemedlemmene var veldig hyggelige.

Øya viste seg imidlertid å være litt turistifisert, og vi blei tilbudt en overnatting med måltider og aktiviteter for den nette sum av 40 USD. Ikke helt gratis, men flere herlige opplevelser og utrolig god mat! Vi fikk 3 retters lunsj, middag og lunsj og digg frokost. Dessuten fikk vi være med på å sette garn, høste siv og hente opp garn igjen - alt sammen selvfølgelig med lånte urbefolkningsklær ;)

Vi måtte seff statuere et eksempel, med vår nordlige, kalde bakgrunn og bada i Titicacasjøen. Det var som et passelig friskt norsk sommerbad...

Forrestene delte beboerne øya sammen med denne lille tassen:

Bolivia 3 - hovedstad, sykling og matforgiftning

La Paz!

Byen
Var litt rar. En salig blanding av storby og utkantstrøk. Og stinn av eksos. Jeg tipper gjennomsnittsalderen for AEAC (=aquired exhaust-astmatic condition... mitt eget påfunn. Ja, takk, det var var vel i grunn ganske dyktig av meg...) er omtrent 20 år. Vi er glade vi ikke vokste opp der. Siden byen ikke har noe undergrunnssystem, men er like forbaska overbefolka som alle andre hovedsteder og storbyer, gikk all kollektivtransport i små ombygde, dieseldrevne Toyota Hiace-er, antakelig uten katalysatorer! Derav den deilige lufta! Jeg kasta faktisk nesten opp en gang vi gikk i hovedgata og et beist av en buss eller trailer kjørte forbi...

Vi tok inn på Loki hostel, sammen med vår venn Peter, som vi var blitt anbefalt av en svenske (eller danske.. han overnatta hos våre venner i Rio samtidig med oss, men "for enkelhets skyld" snakka han bare engelsk med oss alle! Hrmpf!). Det var visst et bra festested. Og det stemte. Anders hadde allerede rukket en festkveld (Saint Patricks Day) før vi andre ankom. Vi fulgte opp på fredagen, 20. mars, med diskostyle La Paz ;)

Palca canyon
En av dagene blei vi invitert med på fottur i utkanten av La Paz, av Lola fra Peru, som også bodde på Loki og var med oss og spilte Bohnanza kvelden før. Vi tok en av de omtalte trange Hiace-ene, hvori fantes to fnisete gamle lokale damer som satt og gjorde narr av meg på indianerspråket Haymara. Hrmpf!

Vi gikk et godt stykke langs vei, møtte en sau, og tok til slutt av på det vi trudde var stien som førte ned i juvet. Den forsvant bare, så vi gikk ned i en liten bekk og fulgte den i stedet. Etter hvert kom vi ut i det enorme elveleiet som snirkla seg i bunnen av juvet. Kanskje 15-20 meter bredt eller mer.

Landskapet var av en slags sandstein med småstein innimellom. Langs elva så vi hele tida forgreininger i canyonen som var mye smalere og strakk seg langt innover i fjellene. Nyssgjerrigheten tok overhånd og vi fulgte en et stykke inn. Etter hvert blei det mørkt og kaldt og vi følte at de overhengende steinene begynte å bli faretruende og gikk ut igjen.

Vel framme i Palca, som lå i enden av juvet, fant vi en buss som gikk inn til byen igjen - stappfull og med poteter og ris i midtgangen. Trangt. Og herlig!

Dødskul sykling
Er en annen aktivitet La Paz kan tilby. Jeg veide formaninger, anbefalinger og gode råd hjemmefra opp mot erfaringer fra andre folk og min egen lyst, og endte med å slenge meg med de andre på mountainbiking på "The Worlds Most Dangerous Road", på søndagen. Veien har også et mindre koselig navn som jeg velger å utelate. Vi hadde følge med et profft selskap og
det hele føltes ganske trygt. Relativt sett, selvfølgelig. Fallet på kanten av veien varierte mellom 50 og 400 meter. Men akkurat der er vel egentlig forskjellen ikke så stor... Heldigvis er ikke veien lenger trafikkert av annet enn syklister.

Vi tok det med ro, og klarte oss mer eller mindre fint ned til bunnen. Av uviss grunn blei jeg etter hvert ganske j** dårlig. Kanskje var det totale fallet på 3000 meter som gjorde det, men jeg har en mistanke om at det var en eller annen type boliviansk mat. I alle fall var jeg flata ut resten av dagen, inkludert kjøreturen opp igjen (som gikk på en ny, bedre vei).

Titicacasjøen neste stopp!

Bolivia 2 - Potosí - høyt og øde

Gruver, dynamitt og usunn høyde

Etter Uyuni gikk veien mot verdens høyestliggende by, gruvebyen Potosi.

Først litt historie!
Potosi blei grunnlagt på 1500-tallet. Etter sigende var det en lamagjeter som blei nødt til å tilbringe natten utendørs, som førte til oppdagelsen av verdens største enkeltstående sølvforekomst. Han fyrte opp et bål for natta og la etter hvert merke til en liten strimmel flytende sølv som kom ut av bålet. Nyheten førte til det største sølvrushet i historia, og Potosi blei etter kort tid minst like stor som den største byen i hjemlandet til kolonimakta, Madrid. De dreiv stordrift på sølv i rundt 50 år, før forekomsten sank.

Samtidig som byen ga enorm rikdom til Spania, var den en av de største tragediene for indianere i Sør-Amerika. Til sammen gjennom tidene døde over 8 millioner av urbefolkninga i Sør-Amerika i gruvene i Potosi, mer eller mindre som slaver. Og dessverre lever arven i stor grad videre i dag, selv om arbeidsforholdene er en del bedre. Gjennomsnittsalderen på gruvearbeiderne er litt over 40 år. Og forholda likner ikke det grann på de i moderne vestlige gruver med bulldosere o.l. Alt arbeid er manuelt, bortsett fra dynamitten.

Byen
Var en ganske fin by, i alle fall sammenliknet med det vi hittil haddet sett av bolivianske tettbygde områder. Dessuten var den overbefolka av kjerker, fra kolonitida, da det bodde alskens rare og ymsetroende mennesker der. Og de måtte seff ha hver sin kjerke.. Men det er jo fint å se på i dag.

Ellers lå ikke overraskende hele byen i en bakke, og alt var opp eller ned. Og i en høyde av 4200 m.o.h., er det ganske slitsomt. Og landskapet var heller ikke her det mest gjestmilde. Underlig. Cerro Rico (det rike fjellet) tårnet over byen, som et manifest til den ekstravagante og grufulle fortida.

Gruvene
Blir stadig brukt som en turistattraksjon. Vi slang oss på, selv om jeg kjente meg litt skeptisk til det jeg i etterkant fikk bekrefta at i stor grad var sosial porno. Det var ikke så hyggelig å se hvordan fattige mennesker uten utdannelse og uten andre muligheter jobba livet av seg i en mildt sagt ugjestmild atmosfære. Noen av dem brukte til og med de gamle karbidlyktene i mørket, og ikke elektriske. Særlig oppmuntrende var det heller ikke da guiden fortalte hva det var vi så av rare farger og formasjoner i tak og på vegger. "That is natural asbestos. And that over there is something for your mother-in-law, arsenic!"

Vi var glade da vi kom ut igjen i god behold, etter å ha hilst på flere arbeidende der inne og "El tio" (onkel), som de visstnok tilba. Onkel var djevelen. Og spanjolen fra kolonimakta. Og han hadde stor ståkuk: Jeg er veldig glad for at jeg har fått tildelt det livet jeg har fått og at jeg får muligheten til å få en utdannelse. Motivasjonen for å komme tilbake til NTNU rant nesten over da vi kom ut. Tenk litt på det alle dere der hjemme som er misfornøyde med mye skolearbeid. Vi slipper i det minste å sprenge fingrene og helsa av oss..

Nok moralisering, jeg trur jeg fikk fram poenget. Gruvene var spennende og en øyeåpner.

Andre opplevelser
Innbefatta blant annet en tur til et utkikkstårn i byen. Øyvind, Peter og jeg - Anders var dratt i forveien til La Paz. Vi tok trappene opp - og kom til stengt dør! Måtte gå ned igjen og ta heisen. Der oppe møtte vi en maler fra La Paz. Trivelig fyr. Kunne bare spansk, så det var god trening.

Hard høydepåkjenning. Vi sleit alle med hodet og kondisen!

Vi blei også lurt trill rundt av turoperatøren vi bestile bussen til La Paz av. Da vi kom på bussen skjønte vi hvorfor hun hadde stempla billettene så voldsomt. Alle andre hadde nemlig betalt 40 bolivianos, vi hadde betalt 80 hver. Under stempelet sto det 40 bols. Drittkjerring.

La Paz neste stopp!

Bolivia 1 - ulike variasjoner av goldt landskap

Hepp!


Bolivia var et...interessant land. En konsis oppsummering:

- billig
- goldt
- fattig
- artig

Veien til Uyuni og saltørkenen
Fra Salta i Argentina tok vi en ny nattbuss til den argentinske grensebyen mot Bolivia, La Quiaca. Nattbuss er jo så kjekt - da slipper en jo overnattingspenger! ..og man slipper å sove noe særlig :p Vi ankom tidlig på morran den 11. mars og måtte gå til fots over grensa til Bolivia. På veien så vi mange som gikk fra Bolivia til Argentina med store provisoriske ryggsekker. Seinere fikk vi høre at det nærmest var en slags mafiavirksomhet som dreiv eksport/import over grensa daglig, litt på kanten av loven, men ikke helt forbudt såvidt jeg skjønte.. Det virka forresten som om den bolivianske grensebyen Villazon var mer velstående enn La Quiaca. Kanskje fordi Bolivia som helhet er fattigere enn Argentina, slik at grensebyen snylta litt på argentinsk velstand...

Et eller annet sted her, møtte vi forresten Peter (Jürgen) Costello, en trivelig brite som holdt følge med oss helt til La Paz.

Videre fikk vi en buss fra Villazon til en bitteliten landby som het Tupiza, der det visstnok gikk en buss videre til Uyuni. Den viste seg imidlertid å være full da vi kom fram. Neste buss gikk dagen etter. Men! Anders skrudde på sjarmen sin og godsnakka med bookingdama, og vips var vi inne på en allerede smekkfull buss. Turen skulle ta 6 timer. Den tok nærmere 8, og veien var så dårlig vedlikeholdt at jeg uten å overdrive kan si at det er den verste bussturen jeg noensinne har vært med på. Forresten så har de en litt annen policy på sikkerhet og forebygging av ulykker der det er dårlig sikt i Bolivia. De legger seg på tuta og håper at eventuelle andre bilister rundt svingen hører...

Da vi kom fram i Uyuni, blei vi overfalt av ei dame som skulle gi oss hotell. Vi var fast bestemt på å velge Hostelling International sitt sted, men det var dyrt, kaldt og ukoselig, så vi fant igjen det ålreite hotellet til dama. Der bodde også John og Eirian fra Wales - to glade og morsomme sjeler. Hun ville også selge oss saltørkentur, og vi blei overtalt til å ta tre dager i stedet for én, slik vi hadde tenkt. Hun kunne også fortelle at veiene på den turen var myyye bedre enn veien fra Tupiza til Uyuni. Det var asfalt. Og vi trudde på henne. Idiotiske turister. Det var ikke asfalt.



Ekskursjon i saltørken og annen øde natur
Dag 1
Neste dag, torsdag 12.mars, dro vi avgårde i en jeep som så helt grei ut, med saltet i siktet. Sjåføren vår het Lucio og reisefølget besto av oss tre vanlige og John, Eirian og Peter. Ved kanten av ørkenen lå et lite gruvedriftssamfunn som den siste tida garantert også livnæra seg på turisme, og vi kunne se hvordan de høsta inn salt fra de hvite slettene. Litt bilder og noen minutter kjøring seinere, kom vi til "Salthotellet". Et ganske artig bygg, som var utelukkende konstruert av salt! Bortsett fra enkelte små møbler, og badene. De hadde til og med en liten samling saltlamaer i stor skala :D Vi skulle ikke bo her, men vi kjøpte med oss ei flaske vin (=dyrt) for å ha noe å lage morsomme bilder med!

Etter hotellrasten dro vi videre til ei stor øy midt i det øde hvite, som naturlig nok var dekket av kaktuser. I fleng. De eldste var visst bortimot 1000 år gamle! Siste stopp før kveldens overnattingssted, var et sted der saltet var ekstra hvitt - perfekt for bilder som manipulerer med dybden.

Vi kom fram til en liten landsby og tok inn på et lite koselig sted. Etter litt spretta vi ei vinflaske og dro de engelsktalende med på bønnespillet, etter mye overtalelse. "Et spill med kort med bønner på kan vel knapt nok være noe å satse på". Det var ikke vi norske som skreik høyest om ei runde til etterpå...


Dag 2
..gikk ut på en god del kjøring. Vi fikk se det mystiske "Arbol de piedra", treet av stein, og en del andre fiffige steinformasjoner. Moro var det nå læll. Fikk til og med klatra litt, så smått. Og vi fikk handla bønner på kvelden igjen..

Dag 3
Vi sto opp kl 04.30, trur jeg. Dro klokka halv seks, og første stopp var en geysir! Iris syntes den var veldig fin og ville gjerne ha ett bilde med seg selv av den. *kommer etterhvert*. Den viste seg dessverre å være tuklet med - jeg så at dampen kom ut av et plastikkrør. Men det var fortsatt en geysir. Og så fikk vi se litt boblende gjørme, og kjent på 40-grader varm bakke.

Nest siste stopp på turen var en av mange laguner (som jeg personlig ikke syntes var så veldig spennende) som hadde mange flamingoer (litt spennende, da), og bading i en varm kilde! Diigg! Lufta var sikkert 6 grader, vannet var 38.

Så bar det hjem igjen, på den omtalte asfalterte veien. Som var av grus. Sånn driver de hele tida i Bolivia. Kan de lure deg, så gjør de det. I alle fall mange av turoperatørene. Men vi kom oss hjem og fikk sett litt på de døde lokomotivene på togkirkegården utafor Uyuni.

Frisk luft, kolonibyer og fjerne kontakter

Hei! Nok en gang en stund siden sist. Ting tar sin tid...

Buenos Aires
Etter den fantastiske opplevelsen Iguazu-fossen, dro vi til byen som angivelig skal ha så frisk luft. Buenos Aires var en flott by, men den hadde ikke frisk luft. Den hadde derimot en gate som på søndager er full av selgere og sikkert nærmere 500 m lang! Artig, artig! Jeg kjøpte meg “mate” for å drikke “yerba” – argentinernes nasjonaldrikk, må være. Ellers er visst heller ikke en av Sør-Amerikas største byer så veldig stor – jeg møtte de to jentene vi møtte i Iguazu tilfeldig på gata..

Ellers i Buenos Aires spiste vi selvfølgelig store saftige biffer! Og så på tangoshow – fett! Argentinere er lidenskapelige… Vi bodde hos de snille og hyggelige Bente og Olav, som hadde en kjempeflott leilighet i Palermo, med grillo og badebasseng på taket! :D

Foruten restaurantbesøk og badebassengbading, tok vi en dagstur over til Uruguay, til Colonia del Sacramento. Det var en gammel og vel egentlig ganske fin by, men siden det regnet hele dagen, var ikke Uruguay-opplevelsen den heeelt store. Men vi lekte labyrint og boyband…!


Cordoba!
Grunnen til at vi stoppet innom Cordoba, var at jeg møtte en argentiner da jeg var på besøk i Finland, og han var opprinnelig fra Cordoba. Derfor syntes han virkelig at vi burde dra innom der, og vi fulgte råd. Dessuten bor søstera hans der fortsatt og hun skulle hjelpe oss med det vi måtte behøve. Kommunikasjonsvansker, deriblant sprøklig forvirring, telefonskurr og Facebook-meldinger, gjorde at det hele blei litt vanskelig, men vi traff Abi en gang mens vi var i byen. Og hun var veldig hyggelig og søt!

Mer enn en gang blei det ikke, på grunn av misforståelser osv, men vi er veldig glade for at vi valgte å dra innom byen (i alle fall jeg!). Vi fikk oppleve en heldagsekskursjon utenfor byen, med hopp fra 10 meters høyde og klatring på et fint sted! Det hele med to tyske jenter, to søte snille løshunder som fulgte oss hele veien, og en kul guide. Han var opprinnelig fra Spania, med italienske foreldre, tilflytter til Mendoza og deretter til Cordoba, såvidt jeg husker. Og han lørte oss “Chancho” – som det norske “gris”, bare litt artigere!


I dag har vi vært i Salta og drevet blogging og annen internettaktivitet, siden været var så dårlig. Byen så fin ut i sentrum i alle fall.


Observasjoner:
-veianvisninger fra fremmede i Argentina kan vøre helt riktige, ganske riktige eller heeelt feil!
-argentinske jenter ser generelt ganske bra ut og bedre enn de brasilianske
-argentinsk biff er veldig god, men det er også den man får servert i Tallinn…
-Argentinere er flinkere og høfligere i trafikken enn brasilianere!

PS: Bilder til alle innlegg kommer en gang snart, bare jeg får ut fingeren med utvelging og administrering. Ellers finnes bilder på Facebook og noen i det lille galleriet til høyre.

Karneval og fossefall

Nesten to uker siden siste innlegg, og en del begivenheter siden det:

Rio igjen
Vi dro tilbake til Rio fra Ihla Grande etter 4-5 dager og kom til en ganske annen innlosjering enn forrige gang! Vi fikk bo i toppleiligheten i et hotell/leilighetskompleks, der en kamerat av Anders holdt til.

Så fikk vi opplevd karnevalet i Rio og sett på mange timers sambaparade. Folk hadde betalt 200 USD og mer til for å se showet, mens vi dukket opp en times tid etter oppstart og fikk inngangen for ca.130 norske spenn. Lett! Showet i seg sjøl var spektakulært, men etter noen timer følte vi vi hadde sett nok og prøvde å komme oss ned fra tribunene. Men cariocaene (Rio-mennesker) eier ikke sans for trafikk, og det var kork i tribunetrappa. Tok en halvtime å komme seg ti meter ned. Idiotiske mennesker. Skulle hatt en trafikkonstabel der...!

Ellers fikk Øyvind og jeg endelig til å "klatre" opp Sukkertoppen! Det innebar om lag 6 meter klatring med tau og ellers gange i bratt terreng. Men det var digg, og vi fikk helt akseptabel lønn for strevet da vi akkurat rakk solnedgangen fra toppen. Utrulig fint!

Siden gikk turen videre med bil til São Paulo, med en paulista vi møtte på grillfest kvelden før og videre med buss derfra med en gang. Med mye styr og transit her og der, kom vi fram til Iguazufossen ca. 30 timer etter avreise fra Rio. Digg!


Iguazu
På de mer avsidesliggende stedene, er det visst mye billigere å lage høy standard på innkvartering. Hostellet vi kom til i Iguazu, lå ganske langt utenfor allfarvei (men likevel ganske nært nasjonalparken og fossen) og minnet mye om en resort - i alle fall sammenliknet med Piratas de Ipanema. Nå skal det riktignok ikke mye til for å overgå det stedet i standard, men det var i alle fall fint!

Vi dro for å se fossen fra Brasils side dagen etter. Det ville være å gjøre stedet urett å si at det ikke var et syn, men jeg fikk ikke den store følelsen av ærefrykt for naturen. Utsiktspunktet var nemlig et stykke unna fossen. Så vi dro tilbake etter ganske kort tid og ville prøve lykken, eller utfordre skjebnen, og dra til Ciudad del Este, i Paraguay (Til opplysning ligger Iguazufossen på grensa mellom Brasil, Argentina og Paraguay).

Da vi var i Rio møtte vi en argentiner som anbefalte å dra dit hvis vi ville ha billig elektronikk. Men han sa også at vi måtte dra derfra før kl 18. I "The City of Crime and Zombies", som han kalte den, må man visst passe på. Sitat: "They don´t rob you, they don´t steal from you, they disappear you!". Andre folk sa at det var blitt mye bedre der i det siste. Og selv om denne svartmalinga fikk nyrene til å klamre seg fast til levra og milten til å gjemme seg, tok vi sjansen på å dra. Og vi kom tilbake i god behold, riktignok før kl 17. Da var vi en bærbar dvdspiller og jeg ett digitalkamera rikere (siden det forrige blei revet bort fra meg.. :p). Og vi kan huke av enda ett land på reiselista!

Dagen etter dro vi til den argentinske siden av fossen, og den tidligere fraværende ærefrykten meldte seg, i stort monn! Vi kjørte båt oppover elva under fossen, i stryk som jeg aldri hadde trudd en båt kunne ta seg gjennom. Men to ganger 100 hestekrefter i påhengsmotor gjør det umulige litt lettere. Det å se fossen fra nedsida var noe helt annet, og da båten kjørte oss inn under to fossefall var opplevelsen komplett! Og vi var seff søkkvåte. Siden gikk vi opp på oversida, på flott anlagte gangbruer, og fikk se rett ned i Djevelens gap. Et mildt sagt passende navn!

Ellers i nasjonalparken var det dyr som likna vaskebjørner, og de prøvde iherdig å tilkjempe seg turistenes mat. Sorgen var stor for en liten gutt da en bjørn stjal isen hans. Gleden var tilsynelatende tilsvarende stor for moren hans og vi andre som så på. Motivet var så fint selv om det var litt synd på den stakkars gutten.

For øvrig vil innslaget av nordmenn som krysser vår vei ingen ende ta - vi møtte to koselige jenter på hostellet i Iguazu, og de hadde selvfølgelig flere felles kjente med oss, hjemme i Norge.

Vi dro fra Iguazu på kvelden etter båtsightseeinga, en 18 timers busstur til Buenos Aires. Vi fikk dessverre ikke til å booke plass på den sagnomsuste biffbussen, men kjørte en helt flott annen med middag- og frokostservering! Med gode seter, søvn og mat å geskjeftige seg med går en sånn tur overraskende fort. Det blir nok verre i Bolivia..