La Paz!
Vi tok inn på Loki hostel, sammen med vår venn Peter, som vi var blitt anbefalt av en svenske (eller danske.. han overnatta hos våre venner i Rio samtidig med oss, men "for enkelhets skyld" snakka han bare engelsk med oss alle! Hrmpf!). Det var visst et bra festested. Og det stemte. Anders hadde allerede rukket en festkveld (Saint Patricks Day) før vi andre ankom. Vi fulgte opp på fredagen, 20. mars, med diskostyle La Paz ;)
Palca canyon
En av dagene blei vi invitert med på fottur i utkanten av La Paz, av Lola fra Peru, som også bodde på Loki og var med oss og spilte Bohnanza kvelden før. Vi tok en av de omtalte trange Hiace-ene, hvori fantes to fnisete gamle lokale damer som satt og gjorde narr av meg på indianerspråket Haymara. Hrmpf!
Byen
Var litt rar. En salig blanding av storby og utkantstrøk. Og stinn av eksos. Jeg tipper gjennomsnittsalderen for AEAC (=aquired exhaust-astmatic condition... mitt eget påfunn. Ja, takk, det var var vel i grunn ganske dyktig av meg...) er omtrent 20 år. Vi er glade vi ikke vokste opp der. Siden byen ikke har noe undergrunnssystem, men er like forbaska overbefolka som alle andre hovedsteder og storbyer, gikk all kollektivtransport i små ombygde, dieseldrevne Toyota Hiace-er, antakelig uten katalysatorer! Derav den deilige lufta! Jeg kasta faktisk nesten opp en gang vi gikk i hovedgata og et beist av en buss eller trailer kjørte forbi...
Var litt rar. En salig blanding av storby og utkantstrøk. Og stinn av eksos. Jeg tipper gjennomsnittsalderen for AEAC (=aquired exhaust-astmatic condition... mitt eget påfunn. Ja, takk, det var var vel i grunn ganske dyktig av meg...) er omtrent 20 år. Vi er glade vi ikke vokste opp der. Siden byen ikke har noe undergrunnssystem, men er like forbaska overbefolka som alle andre hovedsteder og storbyer, gikk all kollektivtransport i små ombygde, dieseldrevne Toyota Hiace-er, antakelig uten katalysatorer! Derav den deilige lufta! Jeg kasta faktisk nesten opp en gang vi gikk i hovedgata og et beist av en buss eller trailer kjørte forbi...
Vi tok inn på Loki hostel, sammen med vår venn Peter, som vi var blitt anbefalt av en svenske (eller danske.. han overnatta hos våre venner i Rio samtidig med oss, men "for enkelhets skyld" snakka han bare engelsk med oss alle! Hrmpf!). Det var visst et bra festested. Og det stemte. Anders hadde allerede rukket en festkveld (Saint Patricks Day) før vi andre ankom. Vi fulgte opp på fredagen, 20. mars, med diskostyle La Paz ;) Palca canyonEn av dagene blei vi invitert med på fottur i utkanten av La Paz, av Lola fra Peru, som også bodde på Loki og var med oss og spilte Bohnanza kvelden før. Vi tok en av de omtalte trange Hiace-ene, hvori fantes to fnisete gamle lokale damer som satt og gjorde narr av meg på indianerspråket Haymara. Hrmpf!
Vi gikk et godt stykke langs vei, møtte en sau, og tok til slutt av på det vi trudde var stien som førte ned i juvet. Den forsvant bare, så vi gikk ned i en liten bekk og fulgte den i stedet. Etter hvert kom vi ut i det enorme elveleiet som snirkla seg i bunnen av juvet. Kanskje 15-20 meter bredt eller mer.
Landskapet var av en slags sandstein med småstein innimellom. Langs elva så vi hele tida forgreininger i canyonen som var mye smalere og strakk seg langt innover i fjellene. Nyssgjerrigheten tok overhånd og vi fulgte en et stykke inn. Etter hvert blei det mørkt og kaldt og vi følte at de overhengende steinene begynte å bli faretruende og gikk ut igjen.
Vel framme i Palca, som lå i enden av juvet, fant vi en buss som gikk inn til byen igjen - stappfull og med poteter og ris i midtgangen. Trangt. Og herlig!
Vel framme i Palca, som lå i enden av juvet, fant vi en buss som gikk inn til byen igjen - stappfull og med poteter og ris i midtgangen. Trangt. Og herlig!
Dødskul sykling 
Er en annen aktivitet La Paz kan tilby. Jeg veide formaninger, anbefalinger og gode råd hjemmefra opp mot erfaringer fra andre folk og min egen lyst, og endte med å slenge meg med de andre på mountainbiking på "The Worlds Most Dangerous Road", på søndagen. Veien har også et mindre koselig navn som jeg velger å utelate. Vi hadde følge med et profft selskap og
det hele føltes ganske trygt. Relativt sett, selvfølgelig. Fallet på kanten av veien varierte mellom 50 og 400 meter. Men akkurat der er vel egentlig forskjellen ikke så stor... Heldigvis er ikke veien lenger trafikkert av annet enn syklister.
Vi tok det med ro, og klarte oss mer eller mindre fint ned til bunnen. Av uviss grunn blei jeg etter hvert ganske j** dårlig. Kanskje var det totale fallet på 3000 meter som gjorde det, men jeg har en mistanke om at det var en eller annen type boliviansk mat. I alle fall var jeg flata ut resten av dagen, inkludert kjøreturen opp igjen (som gikk på en ny, bedre vei).
Titicacasjøen neste stopp!
Er en annen aktivitet La Paz kan tilby. Jeg veide formaninger, anbefalinger og gode råd hjemmefra opp mot erfaringer fra andre folk og min egen lyst, og endte med å slenge meg med de andre på mountainbiking på "The Worlds Most Dangerous Road", på søndagen. Veien har også et mindre koselig navn som jeg velger å utelate. Vi hadde følge med et profft selskap og
det hele føltes ganske trygt. Relativt sett, selvfølgelig. Fallet på kanten av veien varierte mellom 50 og 400 meter. Men akkurat der er vel egentlig forskjellen ikke så stor... Heldigvis er ikke veien lenger trafikkert av annet enn syklister.
Vi tok det med ro, og klarte oss mer eller mindre fint ned til bunnen. Av uviss grunn blei jeg etter hvert ganske j** dårlig. Kanskje var det totale fallet på 3000 meter som gjorde det, men jeg har en mistanke om at det var en eller annen type boliviansk mat. I alle fall var jeg flata ut resten av dagen, inkludert kjøreturen opp igjen (som gikk på en ny, bedre vei).
Titicacasjøen neste stopp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar