Peru - Inka Trail, Machu Picchu

Noen lokale peruvianere fant 26. mars for et godt tidspunkt å streike på, og hadde laget veisperring på Perus antakelig mest trafikkerte turistvei, mellom grensa til Bolivia og Cuzco. De hadde sikkert en god sak, og jeg var mest forbanna på myndigheten og ulikhetene i samfunnet der mer enn på de hissige arbeiderne, for resultatet av denne streiken, blei at Anders og jeg blei nødt til å kjøre buss i 13 timer i stedet for 7. Festlig. I tillegg var veien humpete og fæl. Men vi kom nå til slutt fram til Cuzco og møtte Anja og Eivind!! :D

Iris er klar for tur!

Neste dag, fredag 27. mars, satte vi i vei i inkaenes fotspor. Gruppa var på 14 pax, deriblant 6 (hyggelige) amerikanere, et argentinsk-spansk par, et sørafrikansk par og Anja, Eivind, Anders og jeg. Og guiden vår, Luis Enrique (Kike), en lokal på rundt 50, med enorm entusiasme, men dessverre ikke helt matchende engelskkunnskaper. Han fikk fram det aller meste av budskapene sine, vi fikk trent vår språklige resonneringsevne, og han nikka og smilte når han ikke forsto hva vi sa til han.. Til vandringsfølget hørte også bærerne våre, litt over 10 stykk, som bar all maten, telta, bord og krakker. All ære til dem også!

De fire dagene av turen forløp seg omtrent slik:

Dag 1

Vi begynte turen i fint vær og med godt mot! Men etter ikke altfor lenge kom regnet snikende, og Kike poengterte at det var regnsesong nå, så det var ingen overraskelse. Litt surt var det også da Anja og Eivind fortalte at to andre venner av oss, Astrid og Kristin, hadde hatt fint vær nesten hele turen, noen dager før oss..

Men vi fortsatte med god innstilling og fikk se en og annen spennende inkaruin allerede etter en halvtimes vandring. Og vi kom fram til vår "kamsai!" (det høres mest ut som et japansk kamprop, men det var altså "camp site") lenge før Kike hadde trodd. Vi måtte være i veldig god fysisk form mente han. Nuvel. Kanskje sammenliknet med feite og utrente amerikanske sofagriser... På kvelden fikk vi en utsøkt middag, som "porterne" diska sammen. Kokken var flink!


Dag 2

Skulle være den verste dagen i følge guiden vår, og han hadde rett. Vi begynte på rundt 2600 m.o.h., og skulle gjennom et pass på 4200 meter. 1600 høydemeter er i seg selv ganske krevende, men likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig befaren norsk fjellvandrer er vant med. Men så begynte vi til gjengjeld høyere enn Norges høyeste fjell. Og etter hvert er det ikke vanskelig å merke høydens effekt på kondis og lungekapasitet. Det var en øvelse i aktiv pusteteknikk og viljestyrke. Krampa kom de siste 100 meterne.. Men så var det en god følelse bokstavelig talt å komme opp på nye høyder.. hehe. Anders løp ned igjen på andre sida, for det var "mye enklere" ;) Jeg holdt meg til gange og småjogging, og klarte meg ned trass i lår som trua med å gi etter nå og da. Resten av dagen var daffing, spising og soving. Anders nyter selskapet til noen av følgesvennene i teltet:



Dag 3

Denne dagen skulle være ganske rolig. Guiden Kike kalte terrenget "peruvian flat". Kanskje omtrent samme type flatt som du får hvis du prøver å unngå høydeforskjell i Jotunheimen. Det er jo ganske enkelt... Men det var en fin gåtur i tåkeheimen! Med litt hyppige dobesøk for min del.

Eivind viser fram den flotte utsikten

Mot slutten av dagen, ca 3000 (dype!) trappetrinn seinere, gikk vi innom et jordbruksområde midt i lia, en av mange i sitt slag, før vi slo leir igjen, denne gangen i nærheten av varm dusj, faktisk. Men vi avsto fra luksusen for ikke å miste turfølelsen ;) Denne ettermiddagen så vi faktisk innslag av blå himmel og lot et lite håp om pent vær neste morgen få grobunn. Det viste seg å slå feil.

Det siste felles måltidet var et spisegilde med mye ganske forseggjort servering, og Anja grep sjansen til å utrope seg selv til agurkprinsesse :)

Dag 4

Den store dagen! Hittil på turen hadde det altså stort sett vært regn eller tåke. Og sånn begynte også denne dagen. Vi begynte tidlig tidlig, kl 4.30, for å nå soloppgangen over Machu Picchu fjellet. Den bevitnet vi i altomfattende tåke. Og da vi kom til "Solporten", kunne vi ha sett hvordan sola steg opp og kastet sitt lys over inkabyen, hvis den hadde vært synlig. Det var litt kjipt, men vi hadde allerede vent oss til fenomenet mer eller mindre permanent tåke. Litt motløse tok vi oss nedover mot inkakulturens største, men skjulte, stolthet.

Men plutselig snudde lykken, og alt regn, all tåke og alle våte klær blei glemt da vi fikk se Machu Picchu i all sin prakt titte ut mellom skyene og sola sakte brant vekk skyene! Med denne avslutninga var turen virkelig komplett! Herlig!

Peru - Lago Titicaca

Vi dro fra Bolivia mandag 23. mars, og skilte lag med Øyvind, i retning Titicacasjøen, peruviansk side.

Titicacasjøen hadde et samfunn av flytende øyer laget av siv, Los Uros. Og her hadde familien til Øyvind kontakter..! De hadde tilbrakt noen dager ute på en av disse flytende øyene, Isla Q'hantati, og ville gjerne gi dem en gave, med Anders og meg som sendebud. Vi oppsøkte øya og overbrakte gava fra Øyvinds bestemor, til stor begeistring fra de lokale. Dessverre var ikke de egentlige mottakerne, de bekjente, hjemme akkurat da, men familiemedlemmene var veldig hyggelige.

Øya viste seg imidlertid å være litt turistifisert, og vi blei tilbudt en overnatting med måltider og aktiviteter for den nette sum av 40 USD. Ikke helt gratis, men flere herlige opplevelser og utrolig god mat! Vi fikk 3 retters lunsj, middag og lunsj og digg frokost. Dessuten fikk vi være med på å sette garn, høste siv og hente opp garn igjen - alt sammen selvfølgelig med lånte urbefolkningsklær ;)

Vi måtte seff statuere et eksempel, med vår nordlige, kalde bakgrunn og bada i Titicacasjøen. Det var som et passelig friskt norsk sommerbad...

Forrestene delte beboerne øya sammen med denne lille tassen:

Bolivia 3 - hovedstad, sykling og matforgiftning

La Paz!

Byen
Var litt rar. En salig blanding av storby og utkantstrøk. Og stinn av eksos. Jeg tipper gjennomsnittsalderen for AEAC (=aquired exhaust-astmatic condition... mitt eget påfunn. Ja, takk, det var var vel i grunn ganske dyktig av meg...) er omtrent 20 år. Vi er glade vi ikke vokste opp der. Siden byen ikke har noe undergrunnssystem, men er like forbaska overbefolka som alle andre hovedsteder og storbyer, gikk all kollektivtransport i små ombygde, dieseldrevne Toyota Hiace-er, antakelig uten katalysatorer! Derav den deilige lufta! Jeg kasta faktisk nesten opp en gang vi gikk i hovedgata og et beist av en buss eller trailer kjørte forbi...

Vi tok inn på Loki hostel, sammen med vår venn Peter, som vi var blitt anbefalt av en svenske (eller danske.. han overnatta hos våre venner i Rio samtidig med oss, men "for enkelhets skyld" snakka han bare engelsk med oss alle! Hrmpf!). Det var visst et bra festested. Og det stemte. Anders hadde allerede rukket en festkveld (Saint Patricks Day) før vi andre ankom. Vi fulgte opp på fredagen, 20. mars, med diskostyle La Paz ;)

Palca canyon
En av dagene blei vi invitert med på fottur i utkanten av La Paz, av Lola fra Peru, som også bodde på Loki og var med oss og spilte Bohnanza kvelden før. Vi tok en av de omtalte trange Hiace-ene, hvori fantes to fnisete gamle lokale damer som satt og gjorde narr av meg på indianerspråket Haymara. Hrmpf!

Vi gikk et godt stykke langs vei, møtte en sau, og tok til slutt av på det vi trudde var stien som førte ned i juvet. Den forsvant bare, så vi gikk ned i en liten bekk og fulgte den i stedet. Etter hvert kom vi ut i det enorme elveleiet som snirkla seg i bunnen av juvet. Kanskje 15-20 meter bredt eller mer.

Landskapet var av en slags sandstein med småstein innimellom. Langs elva så vi hele tida forgreininger i canyonen som var mye smalere og strakk seg langt innover i fjellene. Nyssgjerrigheten tok overhånd og vi fulgte en et stykke inn. Etter hvert blei det mørkt og kaldt og vi følte at de overhengende steinene begynte å bli faretruende og gikk ut igjen.

Vel framme i Palca, som lå i enden av juvet, fant vi en buss som gikk inn til byen igjen - stappfull og med poteter og ris i midtgangen. Trangt. Og herlig!

Dødskul sykling
Er en annen aktivitet La Paz kan tilby. Jeg veide formaninger, anbefalinger og gode råd hjemmefra opp mot erfaringer fra andre folk og min egen lyst, og endte med å slenge meg med de andre på mountainbiking på "The Worlds Most Dangerous Road", på søndagen. Veien har også et mindre koselig navn som jeg velger å utelate. Vi hadde følge med et profft selskap og
det hele føltes ganske trygt. Relativt sett, selvfølgelig. Fallet på kanten av veien varierte mellom 50 og 400 meter. Men akkurat der er vel egentlig forskjellen ikke så stor... Heldigvis er ikke veien lenger trafikkert av annet enn syklister.

Vi tok det med ro, og klarte oss mer eller mindre fint ned til bunnen. Av uviss grunn blei jeg etter hvert ganske j** dårlig. Kanskje var det totale fallet på 3000 meter som gjorde det, men jeg har en mistanke om at det var en eller annen type boliviansk mat. I alle fall var jeg flata ut resten av dagen, inkludert kjøreturen opp igjen (som gikk på en ny, bedre vei).

Titicacasjøen neste stopp!

Bolivia 2 - Potosí - høyt og øde

Gruver, dynamitt og usunn høyde

Etter Uyuni gikk veien mot verdens høyestliggende by, gruvebyen Potosi.

Først litt historie!
Potosi blei grunnlagt på 1500-tallet. Etter sigende var det en lamagjeter som blei nødt til å tilbringe natten utendørs, som førte til oppdagelsen av verdens største enkeltstående sølvforekomst. Han fyrte opp et bål for natta og la etter hvert merke til en liten strimmel flytende sølv som kom ut av bålet. Nyheten førte til det største sølvrushet i historia, og Potosi blei etter kort tid minst like stor som den største byen i hjemlandet til kolonimakta, Madrid. De dreiv stordrift på sølv i rundt 50 år, før forekomsten sank.

Samtidig som byen ga enorm rikdom til Spania, var den en av de største tragediene for indianere i Sør-Amerika. Til sammen gjennom tidene døde over 8 millioner av urbefolkninga i Sør-Amerika i gruvene i Potosi, mer eller mindre som slaver. Og dessverre lever arven i stor grad videre i dag, selv om arbeidsforholdene er en del bedre. Gjennomsnittsalderen på gruvearbeiderne er litt over 40 år. Og forholda likner ikke det grann på de i moderne vestlige gruver med bulldosere o.l. Alt arbeid er manuelt, bortsett fra dynamitten.

Byen
Var en ganske fin by, i alle fall sammenliknet med det vi hittil haddet sett av bolivianske tettbygde områder. Dessuten var den overbefolka av kjerker, fra kolonitida, da det bodde alskens rare og ymsetroende mennesker der. Og de måtte seff ha hver sin kjerke.. Men det er jo fint å se på i dag.

Ellers lå ikke overraskende hele byen i en bakke, og alt var opp eller ned. Og i en høyde av 4200 m.o.h., er det ganske slitsomt. Og landskapet var heller ikke her det mest gjestmilde. Underlig. Cerro Rico (det rike fjellet) tårnet over byen, som et manifest til den ekstravagante og grufulle fortida.

Gruvene
Blir stadig brukt som en turistattraksjon. Vi slang oss på, selv om jeg kjente meg litt skeptisk til det jeg i etterkant fikk bekrefta at i stor grad var sosial porno. Det var ikke så hyggelig å se hvordan fattige mennesker uten utdannelse og uten andre muligheter jobba livet av seg i en mildt sagt ugjestmild atmosfære. Noen av dem brukte til og med de gamle karbidlyktene i mørket, og ikke elektriske. Særlig oppmuntrende var det heller ikke da guiden fortalte hva det var vi så av rare farger og formasjoner i tak og på vegger. "That is natural asbestos. And that over there is something for your mother-in-law, arsenic!"

Vi var glade da vi kom ut igjen i god behold, etter å ha hilst på flere arbeidende der inne og "El tio" (onkel), som de visstnok tilba. Onkel var djevelen. Og spanjolen fra kolonimakta. Og han hadde stor ståkuk: Jeg er veldig glad for at jeg har fått tildelt det livet jeg har fått og at jeg får muligheten til å få en utdannelse. Motivasjonen for å komme tilbake til NTNU rant nesten over da vi kom ut. Tenk litt på det alle dere der hjemme som er misfornøyde med mye skolearbeid. Vi slipper i det minste å sprenge fingrene og helsa av oss..

Nok moralisering, jeg trur jeg fikk fram poenget. Gruvene var spennende og en øyeåpner.

Andre opplevelser
Innbefatta blant annet en tur til et utkikkstårn i byen. Øyvind, Peter og jeg - Anders var dratt i forveien til La Paz. Vi tok trappene opp - og kom til stengt dør! Måtte gå ned igjen og ta heisen. Der oppe møtte vi en maler fra La Paz. Trivelig fyr. Kunne bare spansk, så det var god trening.

Hard høydepåkjenning. Vi sleit alle med hodet og kondisen!

Vi blei også lurt trill rundt av turoperatøren vi bestile bussen til La Paz av. Da vi kom på bussen skjønte vi hvorfor hun hadde stempla billettene så voldsomt. Alle andre hadde nemlig betalt 40 bolivianos, vi hadde betalt 80 hver. Under stempelet sto det 40 bols. Drittkjerring.

La Paz neste stopp!