Peru - Inka Trail, Machu Picchu

Noen lokale peruvianere fant 26. mars for et godt tidspunkt å streike på, og hadde laget veisperring på Perus antakelig mest trafikkerte turistvei, mellom grensa til Bolivia og Cuzco. De hadde sikkert en god sak, og jeg var mest forbanna på myndigheten og ulikhetene i samfunnet der mer enn på de hissige arbeiderne, for resultatet av denne streiken, blei at Anders og jeg blei nødt til å kjøre buss i 13 timer i stedet for 7. Festlig. I tillegg var veien humpete og fæl. Men vi kom nå til slutt fram til Cuzco og møtte Anja og Eivind!! :D

Iris er klar for tur!

Neste dag, fredag 27. mars, satte vi i vei i inkaenes fotspor. Gruppa var på 14 pax, deriblant 6 (hyggelige) amerikanere, et argentinsk-spansk par, et sørafrikansk par og Anja, Eivind, Anders og jeg. Og guiden vår, Luis Enrique (Kike), en lokal på rundt 50, med enorm entusiasme, men dessverre ikke helt matchende engelskkunnskaper. Han fikk fram det aller meste av budskapene sine, vi fikk trent vår språklige resonneringsevne, og han nikka og smilte når han ikke forsto hva vi sa til han.. Til vandringsfølget hørte også bærerne våre, litt over 10 stykk, som bar all maten, telta, bord og krakker. All ære til dem også!

De fire dagene av turen forløp seg omtrent slik:

Dag 1

Vi begynte turen i fint vær og med godt mot! Men etter ikke altfor lenge kom regnet snikende, og Kike poengterte at det var regnsesong nå, så det var ingen overraskelse. Litt surt var det også da Anja og Eivind fortalte at to andre venner av oss, Astrid og Kristin, hadde hatt fint vær nesten hele turen, noen dager før oss..

Men vi fortsatte med god innstilling og fikk se en og annen spennende inkaruin allerede etter en halvtimes vandring. Og vi kom fram til vår "kamsai!" (det høres mest ut som et japansk kamprop, men det var altså "camp site") lenge før Kike hadde trodd. Vi måtte være i veldig god fysisk form mente han. Nuvel. Kanskje sammenliknet med feite og utrente amerikanske sofagriser... På kvelden fikk vi en utsøkt middag, som "porterne" diska sammen. Kokken var flink!


Dag 2

Skulle være den verste dagen i følge guiden vår, og han hadde rett. Vi begynte på rundt 2600 m.o.h., og skulle gjennom et pass på 4200 meter. 1600 høydemeter er i seg selv ganske krevende, men likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig befaren norsk fjellvandrer er vant med. Men så begynte vi til gjengjeld høyere enn Norges høyeste fjell. Og etter hvert er det ikke vanskelig å merke høydens effekt på kondis og lungekapasitet. Det var en øvelse i aktiv pusteteknikk og viljestyrke. Krampa kom de siste 100 meterne.. Men så var det en god følelse bokstavelig talt å komme opp på nye høyder.. hehe. Anders løp ned igjen på andre sida, for det var "mye enklere" ;) Jeg holdt meg til gange og småjogging, og klarte meg ned trass i lår som trua med å gi etter nå og da. Resten av dagen var daffing, spising og soving. Anders nyter selskapet til noen av følgesvennene i teltet:



Dag 3

Denne dagen skulle være ganske rolig. Guiden Kike kalte terrenget "peruvian flat". Kanskje omtrent samme type flatt som du får hvis du prøver å unngå høydeforskjell i Jotunheimen. Det er jo ganske enkelt... Men det var en fin gåtur i tåkeheimen! Med litt hyppige dobesøk for min del.

Eivind viser fram den flotte utsikten

Mot slutten av dagen, ca 3000 (dype!) trappetrinn seinere, gikk vi innom et jordbruksområde midt i lia, en av mange i sitt slag, før vi slo leir igjen, denne gangen i nærheten av varm dusj, faktisk. Men vi avsto fra luksusen for ikke å miste turfølelsen ;) Denne ettermiddagen så vi faktisk innslag av blå himmel og lot et lite håp om pent vær neste morgen få grobunn. Det viste seg å slå feil.

Det siste felles måltidet var et spisegilde med mye ganske forseggjort servering, og Anja grep sjansen til å utrope seg selv til agurkprinsesse :)

Dag 4

Den store dagen! Hittil på turen hadde det altså stort sett vært regn eller tåke. Og sånn begynte også denne dagen. Vi begynte tidlig tidlig, kl 4.30, for å nå soloppgangen over Machu Picchu fjellet. Den bevitnet vi i altomfattende tåke. Og da vi kom til "Solporten", kunne vi ha sett hvordan sola steg opp og kastet sitt lys over inkabyen, hvis den hadde vært synlig. Det var litt kjipt, men vi hadde allerede vent oss til fenomenet mer eller mindre permanent tåke. Litt motløse tok vi oss nedover mot inkakulturens største, men skjulte, stolthet.

Men plutselig snudde lykken, og alt regn, all tåke og alle våte klær blei glemt da vi fikk se Machu Picchu i all sin prakt titte ut mellom skyene og sola sakte brant vekk skyene! Med denne avslutninga var turen virkelig komplett! Herlig!