Bolivia 1 - ulike variasjoner av goldt landskap

Hepp!


Bolivia var et...interessant land. En konsis oppsummering:

- billig
- goldt
- fattig
- artig

Veien til Uyuni og saltørkenen
Fra Salta i Argentina tok vi en ny nattbuss til den argentinske grensebyen mot Bolivia, La Quiaca. Nattbuss er jo så kjekt - da slipper en jo overnattingspenger! ..og man slipper å sove noe særlig :p Vi ankom tidlig på morran den 11. mars og måtte gå til fots over grensa til Bolivia. På veien så vi mange som gikk fra Bolivia til Argentina med store provisoriske ryggsekker. Seinere fikk vi høre at det nærmest var en slags mafiavirksomhet som dreiv eksport/import over grensa daglig, litt på kanten av loven, men ikke helt forbudt såvidt jeg skjønte.. Det virka forresten som om den bolivianske grensebyen Villazon var mer velstående enn La Quiaca. Kanskje fordi Bolivia som helhet er fattigere enn Argentina, slik at grensebyen snylta litt på argentinsk velstand...

Et eller annet sted her, møtte vi forresten Peter (Jürgen) Costello, en trivelig brite som holdt følge med oss helt til La Paz.

Videre fikk vi en buss fra Villazon til en bitteliten landby som het Tupiza, der det visstnok gikk en buss videre til Uyuni. Den viste seg imidlertid å være full da vi kom fram. Neste buss gikk dagen etter. Men! Anders skrudde på sjarmen sin og godsnakka med bookingdama, og vips var vi inne på en allerede smekkfull buss. Turen skulle ta 6 timer. Den tok nærmere 8, og veien var så dårlig vedlikeholdt at jeg uten å overdrive kan si at det er den verste bussturen jeg noensinne har vært med på. Forresten så har de en litt annen policy på sikkerhet og forebygging av ulykker der det er dårlig sikt i Bolivia. De legger seg på tuta og håper at eventuelle andre bilister rundt svingen hører...

Da vi kom fram i Uyuni, blei vi overfalt av ei dame som skulle gi oss hotell. Vi var fast bestemt på å velge Hostelling International sitt sted, men det var dyrt, kaldt og ukoselig, så vi fant igjen det ålreite hotellet til dama. Der bodde også John og Eirian fra Wales - to glade og morsomme sjeler. Hun ville også selge oss saltørkentur, og vi blei overtalt til å ta tre dager i stedet for én, slik vi hadde tenkt. Hun kunne også fortelle at veiene på den turen var myyye bedre enn veien fra Tupiza til Uyuni. Det var asfalt. Og vi trudde på henne. Idiotiske turister. Det var ikke asfalt.



Ekskursjon i saltørken og annen øde natur
Dag 1
Neste dag, torsdag 12.mars, dro vi avgårde i en jeep som så helt grei ut, med saltet i siktet. Sjåføren vår het Lucio og reisefølget besto av oss tre vanlige og John, Eirian og Peter. Ved kanten av ørkenen lå et lite gruvedriftssamfunn som den siste tida garantert også livnæra seg på turisme, og vi kunne se hvordan de høsta inn salt fra de hvite slettene. Litt bilder og noen minutter kjøring seinere, kom vi til "Salthotellet". Et ganske artig bygg, som var utelukkende konstruert av salt! Bortsett fra enkelte små møbler, og badene. De hadde til og med en liten samling saltlamaer i stor skala :D Vi skulle ikke bo her, men vi kjøpte med oss ei flaske vin (=dyrt) for å ha noe å lage morsomme bilder med!

Etter hotellrasten dro vi videre til ei stor øy midt i det øde hvite, som naturlig nok var dekket av kaktuser. I fleng. De eldste var visst bortimot 1000 år gamle! Siste stopp før kveldens overnattingssted, var et sted der saltet var ekstra hvitt - perfekt for bilder som manipulerer med dybden.

Vi kom fram til en liten landsby og tok inn på et lite koselig sted. Etter litt spretta vi ei vinflaske og dro de engelsktalende med på bønnespillet, etter mye overtalelse. "Et spill med kort med bønner på kan vel knapt nok være noe å satse på". Det var ikke vi norske som skreik høyest om ei runde til etterpå...


Dag 2
..gikk ut på en god del kjøring. Vi fikk se det mystiske "Arbol de piedra", treet av stein, og en del andre fiffige steinformasjoner. Moro var det nå læll. Fikk til og med klatra litt, så smått. Og vi fikk handla bønner på kvelden igjen..

Dag 3
Vi sto opp kl 04.30, trur jeg. Dro klokka halv seks, og første stopp var en geysir! Iris syntes den var veldig fin og ville gjerne ha ett bilde med seg selv av den. *kommer etterhvert*. Den viste seg dessverre å være tuklet med - jeg så at dampen kom ut av et plastikkrør. Men det var fortsatt en geysir. Og så fikk vi se litt boblende gjørme, og kjent på 40-grader varm bakke.

Nest siste stopp på turen var en av mange laguner (som jeg personlig ikke syntes var så veldig spennende) som hadde mange flamingoer (litt spennende, da), og bading i en varm kilde! Diigg! Lufta var sikkert 6 grader, vannet var 38.

Så bar det hjem igjen, på den omtalte asfalterte veien. Som var av grus. Sånn driver de hele tida i Bolivia. Kan de lure deg, så gjør de det. I alle fall mange av turoperatørene. Men vi kom oss hjem og fikk sett litt på de døde lokomotivene på togkirkegården utafor Uyuni.